Spor av søppel

megSelv om dette skal handle om søppel, så skal ikke være en formanende artikkel med den moralske pekefingeren høyt i sky. Langt i fra, det er mer med nesa i veigrøfta kan en si. At det blir kastet søppel i naturen har det blitt sagt og skrevet mye om så det lar vi ligge nå. Jeg bare konstaterer at det har skjedd og at det ikke skulle skje. Nok om det nå  siden jeg nå har brukt fire  fem setninger på å bedyre at jeg ikke skulle mase om å bruke søppelkassene, mener jeg…

Vel, hva var det så jeg skulle skrive om ? Jo det hadde seg slik at jeg som medlem av et av Etnedals mange lag og foreninger i flere år har vært med å plukke søppel til inntekt for klubbkassa. Dette er en fin ordning fra Mesta as (Tidl. Vegvesenet) som lar lag og organisasjoner rydde langs veien før nasjonaldagen til en anstendig pris. Men heller ikke det skal jeg mase mer om nå. Jeg skal heller forsøke å komme meg inn på dette sporet av søppel igjen. Jeg og laget mitt av søppelplukkere hadde fått tildelt en strekning langs en av hovedveiene til Etnedal. Det var flott vær og livet var egentlig ganske greit.(Vi hadde ikke gått så langt at korsryggen hadde begynt å verke ennå, skjønner dere) Mens vi gikk der med øya i grøfta så begynte faktisk søppelet å fascinere meg. Eller rettere sagt  historiene bak avfallet. Det slo meg at det var utrolig mye søppelet kunne fortelle. Det er ikke uten grunn at søppelkassene er noe av det første politiet endevender i etterforskningen av en forbrytelse. Søppelet sladrer. Det var ikke det at sjokoladepapir, kaffekrus og sigarettpakker var så interessant. Ikke historiene bak heller  det er ingen nyhet at folk mumser godteri, drikker kaffe og røyker.

Men de gjør også mye annet som virkelig kan sette fantasien i sving. Det første som slo meg var hvordan i all verden har dette havnet her? La oss ta f. eks et knust lysrør. Hvordan havner det i en veikant i Valdres? Sitter noen i bilen og plutselig finner et lysrør i bilen ? Oj! Var det der det var! Den virker ikke. Greit (ned med bilruta) Den hiver vi! Låter det lite sannsynlig? Ja! helt klart! Men jeg har ingen bedre forklaring.

Så har vi da dette broderiet jeg fant. Et ikke særlig innviklet korstingsbroderi  med ramme og det hele. Det kunne være et resultat av følgende situasjon: Et barnebarn  som har slitt seg gjennom formingstimene for å lage gave til Besta og Besten. Jeg ser det for meg. Besteforeldrene tar i mot det og med utsøkt falskhet takker det for gaven. Neeei, sååå fint! Har du laget det selv?

På veien hjem så ”mister” de den håpefulles kunstverk. Her er det spor av en liten familietragedie, for neste gang poden er på besøk så lurer han så klart på hvor de har hengt opp bildet hans.

Hm… jeg lot broderi og ramme forsvinne ned i sekken. Fortsettelsen ble for pinlig.

Neste funn var en “Vekk i morgen” eske. Det var et langt enklere hverdagsdrama. Her var forkjølelsen på veg, og i et siste desperat forsøk så hadde en stakkar knasket i seg innholdet i esken. En kilometer seinere fant jeg flaska med nesedråper. Kanskje kuren ikke hadde virket?

Uansett  et lite spor av andre mennesker sitt liv. Folk som jeg kan hende aldri har møtt eller vil møte.

Igjen fant jeg inspirasjon til et familiedrama. Et kontaktmagasin av den mer, skal vi si, fargerike sorten. Her hadde kanskje et par på biltur gjennom Valdres røket opp i en krangel.  Hun hadde funnet magasinet som Han hadde gjemt i bilen  og moroa var i gang. I raseri sveiver hun energisk ned ruta og kaster bladet ut. DER! Forsvinner griseriet ditt! Jeg flytter hjem til mor!

Vel, jeg også fikk mye moro med bladet.

Jeg la det godt synlig i hattehylla på bilen til en kamerat av meg.

En har ikke annen moro enn den en lager på andres bekostning…

Omsider var strekningen vår rein som elva skulle ha gått der og vi kunne ta kvelden.

Til slutt gjenstår det bare å takke han stakkaren som hadde mista hundringsen sin. Isen ryddelaget kjøpte for pengene, smakte fortreffelig. Takk skal du ha.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*