(Første gang publisert EG 2005)
av
Øystein Råte
Basert på en gammel historie fra Etnedal. Navn på personer og steder er forandret
Det finnes steder hvor naturen har lagt det godt til rette for fantasien.
En slik plass er Jervegjelet. På den ene siden av dalbunnen står granskogen. Mørk og tett sperrer den for ferdsel. Den andre siden er like uframkommelig med steinur og bergnabber. Mellom disse naturlige stengslene fosser elva ned over stupbratte svaberg. Krokete og forvridde grantrær kaver i frosne bevegelser mot himmelen. De holder seg fast til bergskorter med røtter som vanskapte klør. Der det er litt mer jord å feste seg i, strekker mer langvokste og magre graner seg oppover mot det sparsomme lyset. Dette er et sted hvor sola nesten aldri slipper til. Gjennom dette trolske terrenget har det i århundrer gått en ferdselsåre helt opp til våre dager.
I dag drar en forbi med rask transport og gode veier. Slik får en knapt tid til å legge merke til omgivelsene. Slik har det ikke alltid vært.
For hundre år siden var det bare en smal sti som kronglet seg opp gjenom Gjelet, men dette var veien folk og fe måtte gå, fordi det tross alt var den raskeste veien opp eller ned gjennom denne sidearmen av dalen.
Det var en dag i desember først på 1900 tallet. Været var mildt.Akkurat på frysepunktet og det lavet ned med store snøfiller. Selv om klokka bare var litt over fire var det allerede skumt.
Aslak i Renna hadde blitt forsinket ned på landhandelen, han hadde planlagt å komme seg opp igjen før det ble mørkt. Som så mange andre på den tiden hadde husmannen hverken egen hest eller slede. Det var å bruke beina uansett hva en skulle ut på. Men å gå gjennom Jervegjelet etter at mørket hadde begynt å senke seg var noe han ikke likte. Det var han heller ikke alene om . Det gikk mange historier om at både det ene og andre var sett på disse kanter.
Aslak heiste rupesekken med handelskapen bedre opp på ryggen og gikk på med raske skritt. Han håpet å komme seg opp i høyere og tryggere lende før det var helt mørkt.
Det tok til å snø tettere og sikten var bare klar en femti meter framover. Han gikk å så ned for seg. Stien var tråkket opp fra før av, men nysnøen lå alt i et lag på flere tommer, så det var tungt å gå. Han måtte stoppe et øyeblikk å få igjen pusten og kastet et blikk framover da han hevet hodet. Han skvatt av det han så, men ble ikke redd med en gang. Rundt en sving omtrent hundre meter lengre oppe i Gjelet kom det noe stort og svart mot ham. På grunn av skumringen og snøen kunne han ikke se det klart. Det kom sakte glidende mot ham. Aslak blunket snøen vekk fra øynene og anstrengte blikket. Med ett kjente han det som om han frøs fast og alle lemmer ble tunge som bly. Det var Skrømtet! Skrømtet i Jervegjelet. Det var ikke lengre så det kom sakte glidende ut fra snødrevet. Det kom byksende mot ham. En stor, svart hund. Stor som en liten hest, og det så ut som om udyret hadde en mann hengende i den digre kjeften. Og det sprutet ild fra øynene på utysket. Aslak bråsnudde og la på sprang. Han kastet av seg sekken og løp for livet. Han rundet en sving og våget et blikk over skulderen, Ingen ting å se. Skrømtet hadde ikke tatt innpå. Han løp videre med fornyede krefter. Kanskje han kunne komme unna med livet i behold. Litt lengre framme så han at dalen videt seg ut og han skimtet lys. Joda, det var der veien tok av til Flaten, et gårdsbruk ved inngangen til Jervegjelet. Aslak kavet seg opp den siste kneika og snublet inn på tunet.
Forskremt så han seg bakover igjen, men det var bare snø og se. Han følte seg helt sprengt og greide bare så vidt å dra seg bort til dørhella og dundre på den solide tredøra til hovedbygningen.
Aslak ble bedt inn og ble lenge sittende hvit og stille og samle seg. Mannen og og kona på Flaten trakterte ham med mat og kaffe slik skikken var, og etter en solid brennevinsdram turde Aslak å fortelle hva han hadde sett. Det ble til at Aslak lå over på Flaten den natta. Og neste dag kjørte Flatabonden ham hjem igjen med hest og slede. De fant sekken hans uskadd i veikanten, men ingen afærer etter Skrømtet.
Så gikk det noen uker og nyheten om synet til Aslak spredde seg i bygda. Det ble brodert ut og lagt til, men det var ikke tvil. Han Aslak i Renna hadde møtt Skrømtet i Jervegjelet. En av de som slo fast dette var Anne på Fjello. Hun var på besøk hos nabokjerringa på Råte. De to halvgamle konene satt og delte sladder og nytt en kveld etter fjøsstellet. Anne la ut om det forferdelige Aslak hadde sett.
– Å ja, det var nå noe fæle greier, var de begge enige om. Ungeflokken satt rundt å hørte på med stive ører og store øyne.
Borte ved peisen satt mannen til kjerringa på Råte, Hallstein Råte. Han satt og lappet sko og ingen la merke til at han satt og småflira for seg sjøl. Hallstein var en skøyer og heller ikke lett skremt av seg. Så skrømthistoria ville uansett ikke gjort særlig inntrykk. Men det var skøyeren i ham som gjorde at han satt å smilte.
Hallstein hadde sjøl vært ute å gått den omtalte ettermiddagen. Han hadde også vært nede i bygda og hentet post og handlet. Han var nok bare noen minutter før Aslak på veien oppover i Jervegjelet. Og han kjente igjen hendelsene. Det hadde snødd kraftig og Hallstein slet også i nysnøen. Brått hadde også han sett at noe kom glidende mot ham, og joda, det hadde sett litt skummelt ut, men Hallstein var ikke den som lot fantasien ta overhånd, så han ble rolig stående å se på at ”skrømsla” kom glidende nærmere og nærmere. Han tenkte han fikk ta noen skritt til siden så fikk det passere uhindret forbi ham. Når framtoningen var omtrent tredve – førte meter fra ham klarnet synet gjennom snøværet og han så hva det var. Det var en av storbøndene oppe i bygda som kom kjørende med fjordingen sin. Det var han Eskil på Dark som hadde kastet en bjørnefell over ryggen på fjordingen sin for å beskytte hesten mot uværet. Foran på spiss-sleden glødet det svakt en parafinlampe. Hallstein hilste til lua og dro seg enda lengre ut i veikanten slik det høvde seg når fint folk dro forbi. Bonden på Dark nikket avmålt og verdig i det han passerte og forsvant snart i snøværet. Uvitende om den stakkars, vettskremte Aslak han snart skulle jage foran seg.
Når Hallstein satt to uker senere borte ved peisen og hørte Anne fortelle om Skrømtet kunne han ikke annet enn å flire for seg sjøl, men å fortelle det han hadde sett ville han ikke gjøre. Den moroa av at folk gikk rundt å trodde det spøkte i Jervegjelet ville han ha for seg selv.
Og selv i dag, gjerne på hytteturer og sene kvelder når folk kommer i den rette stemmningen kan historia om Skrømtet i Jervegjelet skremme noen og en hver. Det var ved en slik anledning jeg hørte den. Senere spurte jeg, min gamle bestefar Hallstein, om han hadde hørt historia. Han flira godt da også og sa at det kanskje var på tide at det kom fram hva som egentlig hadde hendt den førjulskvelden i Jervegjelet da både Aslak og han møtte ”Skrømtet”.