JUVKALLEN

Han ble kalt for Pepar Hans. Om sommeren dro han gardimellom og slipte kniver og sakser, solgte nål og tråd og handlet med krydder. Slik var det han hadde fått navnet sitt. Vinterstid så fulgte han svalene og dro til varmere land. Når snøen og kulda igjen dro seg vekk Fagerdalen og bygdene omkring kom han rekende langs landeveien med handelsvarer og nytt fra fjerne strøk.

Pepar Hans ble for det meste tatt vel i mot på gårdene, særlig gardskjerringene ville høre nytt.

Når helga nærmet seg og ungdommen samlet seg på dansefeter da var også han Pepar Hans på plass. Først satt han i utkanten og gjorde småhandel med ungjenter som ville ha seg et hårbånd eller en halvstor guttehvalp som trengte en ny kniv. Men etter som kvelden gikk og Pepar Hans ble spandert på både spekemat og godt drikke dro han seg  bort til spillemannen. Her ble han ofte sittende hele kvelden og meste av natta og følge spillemannens lek med bue og finstemte strenger. De ble sagt at i grålysninga når de fleste hadde gått hjem så satt Pepar Hans igjen alene. Da hadde det hendt at folk kom over ham mens han selv satt med ei fele til skuldra. Men han var snar med å gjemme den unna når han ble var i folk. Det ble også sagt at det var ei særs fin fele han hadde, men at låten han fikk ut av den var like lite vakkert som når reven skriker om våren. Det var mye sant i dette. Pepar Hans ønsket så inderlig at han kunne trylle fram slike låter og toner fra fela som spillemennene. Mye hadde han slitt og øvd, men verken øre eller fingre ville være med. Det skrek og kvein som usmurte hengsler i gamle låvedører.

Så var det en lørdagskveld midtsommers. Dansen og leiken hadde gått lystig nesten til soloppgang og Pepar Hans hadde nok fått mer en sin del med rent og sterkt brennevin. Han og en særlig dugandes spillemann de kalte for Navarkaren ble sittende ved bålet etter at ungdommen hadde gått hjem. Pepar Hans fortalte da om drømmen sin om selv å kunne bli en spillemann. Han tok også fram fela si og lot Navarkaren stemme og dra en livat slått på strengene. Pepar Hans satt med tårer i øyekroken og lyttet. Da den siste tonen sang ut over Fagerdalen og blandet seg med fuglekvitter i soloppgangen brast Pepar Hans i gråt.

– Noko så vakkert har eg aldri hørt, fikk han snufset fram.

– Eg ville gjort kva som helst for å kunne spela slik.

– Kva som helst ? Spurte Navarkaren. Han også var god og full, men hadde fått et fult flir i munnvika.

– Ville du gjera kva som helst, Hans?

Pepar Hans snøt seg og tok en dugelig slurk av den siste brennevinskvetten.

– Berre si kva eg må gjera.

Navarkaren flira enda bredere, men sa ikke noe mer.

– Kva var det du meinte ? Pepar Hans sendte fra seg flaska. Navarkaren tok også en bra dram og rista på hodet.

– Nei, det var ikkje noko…

Men Pepar Hans ga seg ikke og omsider fikk han det ut av spillemannen.

– Jau, ser du, sa han og drog seg nærmere bygdeorginalen,

– Har du nokon gong hørt om Juvkallen ?

Pepar Hans så på ham gjennom ennå tårevåte øyne.

– Nei…

– No har det seg slik at det finst så mykje mellom himmel og jord som ikkje alle veit om. Eg veit ikkje kor mykje av det som er sant, men eg har hørt at det oppe i fossen i Jervegjelet skal det  bu ein som er av slekta til dei underjordiske.

– Dei underjordiske ? Pepar Hans visste ikke hva han skulle tro og så på Navarkaren med et tvilende utrykk.

Begge ble sittende stille og sende flaska mellom seg. Omsider stilte Pepar Hans det uungåelige spørsmålet.

Veit kor hen eg kan finne denne …Juvkallen då?

Navarkaren vred på seg, men omsider smilte han lurt og fortalte hva Pepar Hans måtte gjøre.

Det var en torsdagskveld noen dager etter la Pepar Hans i veg opp i Jervegjelet. En dyp flenge av en smal juv hvor sola bare glimtvis nådde bunnen. Denne kvelden var det eldgamle stjerner som glitret lydløst over elva, der den fosset mellom stupbratte svaberg. Krokete og forvridde grantrær kavet i frosne bevegelser mot kveldshimmelen.

Pepar Hans stoppet og tørket svetten. Han spisset ører da han synes han hørte en lav nynning, som sang uten forståelige ord. Han fikk ikke skikkelig tak i verken retning eller om det i det hele var noe mer enn vinden. Sliten og svett nådde han en time før midnatt bunnen av Gjelet, der et fossefall stupte ned fra en bratt fjellvegg. Han fikk igjen pusten og tok av seg sekken. Han tok fram både fela si, og buen. Med tollekniven og skar seg i tommelfingeren og smurte blod ut over senen på buen. Så dyppet han den ned i det mørke, klare vannet i kulpen under fossen. Vannet skylte vekk blodet og som mørke tråder fløt det ut i vannet. Pepar Hans satte seg på en stein i vannkanten og ventet. Han var sliten etter klatringen og duren fra fossen var som en vuggesang. Snart sov Pepar Hans dypt.

Pepar Hans våknet sakte fra en uklar drøm. Det var som om han ennå hørte fjerne toner av en trolsk slått. Det var blitt mørkt, eller så mørkt som det blir sent i juli.

Han så opp og skvatt til. Foran ham sto en høy mager figur. Han var kledd i en lang, svart frakk eller kappe. Stoffet så ut til å ha innvevde tråder av sølv. Det glitret som vanndråper  i lyset fra stjernene. Mannen hadde et blekt, skarpt ansikt med sølvhvitt hår strøket bakover, og skjegg i samme farge som krøllet seg nedover brystet. Et par mørke øyne med en nesten rødlig glans så ned på Pepar Hans.

– God kveld, Hans.

Stemmen var dyp og vennlig, men Pepar Hans kjente kalde fingre stryke ham over ryggen da han så mannens tenner. De var sølvblanke og spisse som på en katt.

Pepar Hans kom seg opp og fikk summet seg til å hilse igjen.

– Er det du som er han dei kaller Juvkallen?

Mannen nikket.

– Eg villle så gjerne….begynte Pepar Hans, men Juvkallen stoppet ham med en løftet hånd. Han smilte, og  igjen glimtet det i de skarpe tennene.

– Du skal vite at jeg vet hva du ønsker, Hans Haldorson Svaberg. Jeg har bestemt meg for å oppfylle ønsket ditt.

Pepar Hans ble bare stående å blunke. Like overasket over å skulle få ønsket sitt oppfylt som at Juvkallen viste hele navnet hans.

Juvkallen snudde seg og plukket opp fela til Pepar Hans. Snudde og vendte på den.

– Det er et fint instrument dette her. Han la den til skuldra og tok noen prøvende drag, men bare i de få bevegelsene lå det mer kraft og vidunderlige toner enn Pepar Hans noen gang hadde hørt.

Juvkallen tok fela ned igjen og stakk en lang, beinete tommel inn under strengene og dro den opp langs halsen på instrumentet. Strengene skar seg ned i huden og svart blod veltet fram. Så ga han fele til Pepar Hans.

– Nå gjør du også likedan.

Nølende tok Pepar Hans i mot sin egen fele. Blodet fløt ned langs strengene og trakk inn i treverket. Han svelget og klemte på sin egen tommel så såret han hadde skåret åpnet seg igjen. Han la fingeren mot strengene og hans eget blod blandet seg med Juvkallen sitt.

Juvkallen smilte nok en gang.

– Spill nå, Hans. Spill som du aldri før har spilt.

Pepar Hans la fela til skuldra. Han skalv så han nesten ikke greide å hodle buen, men straks den røret ved felestrengene skjedde det noe. Det var som om selve elvebruset og fossen sang mot ham. Det var musikk over alt rundt ham og han begynte å spille. Først lavt og litt nølende, men snart så steg takten og ville slåttetoner tordnet mellom fjellveggene i Jervegjelet.

Resten av sommeren ble den beste i Pepar Hans sitt liv. På den første dansefesten, allerede helga etter torsdagsnatta i Jervegjelet møtte han opp. Som vanlig gjorde han først småhandel med ungdommen, men så snart spillemannen tok en pause så tok Pepar Hans fram fela si. Med en gang han la fela til aksla så flommet tonene over ham. Skrålingen fra ungdommen ble til toner. I fuglesangen klang det som fra et orkester. Han begynte å spille. Snart stilnet bråket blant ungdommen av etter hvert som Pepar Hasn sitt spill nådde ut over sletta. Ungdommen ble stående å gape, snart sto alle i en ring rundt vandringsmannen og bare lyttet. Høyere og høyere låt fela. Snart greide ingen å stå stille, men kastet seg ut i dansen.

Slik gikk resten av sommeren. Alle ville ha Pepar Hans som spillemann. Han ble beundret av alle og gjetordet gikk om den nye dugande spillemannen i dalen.

Men lykken varte ikke så lenge. Til å begynne med var det bare når han holdt i fela at Pepar Hans hørte tonene og kjente inspirasjonen komme, men ut over høsten begynte han å høre emner til slåtter overalt. Svake toner som han ikke fikk skikkelig tak i. Det ble en vedvarende lengsel etter en ny slått, nye toner. Det var bare når han spilte at han fikk fred. Da fortapte han seg helt i spillet.

Da høsten kom og vinteren meldte sitt komme med å legge is på vann og elver, la Pepar Hans i veg nedover flatbygdene i sin årlige reise sørover. Men det gikk senere enn vanlig. Rett som det var måtte han stoppe å ”fange en tone” som han kalte det. Han tok avstikkere inn i skogen for å lytte til en fugl som kvittret i protest mot vinteren. Han kunne bli stående i timevis å høre på suset fra skogen.

De var en særs kald høstkveld. Egentlig burde Pepar Hans ha forsøkt å finne ly for natta, men vegen gikk langs en tilfrosset elv og han hørte vannet klukke under isen. Det var en melodi der – han var helt sikker. Derfor valgte han å følge elveleiet isteden for veien da de skilte lag. Stadig ble melodien tydeligere og tonene klarere. Elva videt seg ut og snart lå isen som et gulv nedover elveløpet. Prøvende tok Pepar Hans noen skritt ut på isen. Den holdt. Samtidig hørte han klukkingen av vannet under isen stadig sterkere og sterkere.

Snart løp han nedover isen. Han hadde nesten tak i melodien. Tonene falt inn i rytmen av skoene mot isen, hjerteslagene i brystet og pusten som gikk tungt. Han merket ikke at isen begynte å knake under seg. Det eneste han sanset var at melodien kom fra en åpen råk, midt ute i elva. Han kom til seg selv et lite øyeblikk på kanten av råka. Han hørte det helt tydelig. Melodien kom nede fra vannet. Den lekte og lokket, steg og sank i takt med klukkingen. Pepar Hans lukket øynene, tok et skritt forover og lot tonene omslutte seg.

De fant Pepar Hans våren etter. Han ble funnet av tømmerfløtere som skulle løse opp en tømmerknute. Han fløt over en tømmerstokk midt i demningen tømmeret hadde laget. De måtte bende fingrene hans løs fra felehalsen og presten i bygda tok vare på fela.

Slik endet sagnet om Pepar Hans. Men det blir sagt at går du langs gjenfrosne elveløp i Fagerdalen om vinteren, kan du i sene stjerneklare, kalde kvelder høre trolske slåtter som synes å komme fra under isen.