Per Slåttekar

PER SLÅTTEKAR

Minner fra barndommen. De sitter alltid i oss, noen gode – som vi gjerne tar fram og nyter igjen og igjen. Men det er andre som vi gjør alt for å unngå. Det er derfor jeg nå som godt voksen kvier meg for å slå plenen. Hvorfor? Fordi duften av nyslått gress skremmer vettet av meg!

For de fleste er dette en lukt som er behagelig, og for de som i likhet med meg har tilbrakt mange av sommerferier på landet er angen av nyslått høy noe som vekker til liv minner om sommer, sol og endeløse dager med lek og moro.

Slik er det altså ikke for meg. Det var på gården til bestefar oppe i Etnedal. Dette er ikke lengre siden enn at han både hadde traktor og annen mekanisk redskap. Riktignok hadde de fleste av nabobrukene for lengst gått over til å høste mesteparten av avlingen i silo, men bestefar drev på gamlemåten med tørrfor. Digre lass med knusktørt høy ble kjørt inn på låven og tippet uti brøtet. Et eldorado for oss ungene. Her kunne vi hoppe, lage huler og herje som vi ville. En god nok betaling mot at vi fløy med rivene ute på jordet og tok velraksten som bestefar kalte det.

Men det var en ting til som gjorde ferien på gården til noe helt spesielt. Bestefars historier. Det var med historien om Per Slåttekar som startet marerittet for meg.

Det var en av disse endeløse sommerdagene. Vi var omtrent halvveis i innkjøringen av høyet den dagen. I to dager hadde sola stekt det tørt som knusk, men plutselig, uten at vi la merke til det hadde det skyet over og en kraftig regnbyge fosset nedover bare rygger og tørt høy. Vi kom oss i hus i låven og satt i døråpningen og så på regnet.

– Å ja, dette er han Per Slåttekar det, kom det dystert fra bestefar. Men i munnviken så jeg at det dirret skøyeraktig.

Historen om slåttekaren Per , eller Go´værsguten som han også ble kalt var en av bestefars mange sagn og historier.

Det var for over hundre år siden , (alle bestefars historier var så gamle) den gangen de slo med ljå og kjørte med hest at det trengte mye folk i slåttonna. Der var arbeid å få for ungdom. Og i mange sommre hadde bygda fått besøk av Per Slåttekar. Det var rift om å få han Per i arbeid. Ikke bare var han munter og glad til sinns, men han var en dugandes arbeidskar. Men det ble også sagt at den som hadde Go´værsguten i arbeid fikk høyet alltid tørt i hus. Det ble sagt han kunne gjæra ting. De ble hvisket om blant sladdrekjærringer at når han Per var på en sted, svinget regnet utenom. Derfor var det mange av bøndene i bygda som ikke likte at de siste årene hadde Per Slåttekar holdt til på Grindhaug. Grindhaugbonden var en av de største bøndene i bygda, men sur, tverr og ikke minst gjerrig. Men selv om det da var mange bønder som ville både betale mer og ikke misunte arbeidsfolkene kosten, så var det noe annet som trakk han Per til Grindhaug. Grindmøya. Grindhaugbondens yngste datter, snart gifteklar, fager og med godt lynne akkurat som han Per.  I flere sommre hadde de hatt et godt øye til hverandre. Grindhaugbonden så hva som foregikk og det skar ham nok i et karrig hjerte. Men Per arbeidet billig og for Grindhaugen var sølv tjukkere enn blod. I alle fall helt til Per Slåttekar en skyfri søndag tok mot til seg og ba om Grindhaugen om Grindmøyas hånd.

Om søndagsværet var fint ute så raste det en storm inne i storstua på Grindhaug.

Billig slåttehjelp eller ikke – Per fikk beskjed om å dra seg vekk fra bygda det forteste han kunne. Det kom harde ord fra begges munn og da Per Slåttekar trampet ut døra, snudde han seg og pekte på storbonden.

– Du kunne hatt det så godt, men her skal det skjæra meg bli vått!

Så gikk han. Grindmøya gråt og bar seg, men faren stengte henne inne på stabburet og resten av dagen gikk tjenestefolket omveier rundt bonden.

Mot kvelden dro det seg til et forferdelig vær. Tordenskrallene rullet langs åsene og regnet plasket ned. I ly av mørket klatret Grindmøya ut av et vindu i stabburet og la på sprang til skogs. Siden var det ingen som så henne.

Etter dette gikk det ikke så bra på Grindhaug. Resten av sommeren – som ble uvanlig kald og våt, gikk Grindhaugbonden rundt i skogen og lette etter datteren. Og senhøstes samme året forsvant også han. Det ble sagt at han oppe i fjellet kom over en hule der Per Slåttekar og Grindmøya holdt til. Han skal ha tatt begge av dage, for så å drukne seg i ei myr. Om dette var tilfelle elle rikke vet ingen sikkert, men de fant Grindhaugbonden neste vår – i myra. Per og datteren var det aldri noen som så igjen. Men, avsluttet bestefar – det blir sagt at i regnværsnetter kan en i skogen rundt Grindhaug høre sår gråt og noen som roper.

Det hadde sluttet og regne da bestefar var ferdig med å fortelle, og resten av dagen fikk vi fri, mens høyet måtte tørke på nytt.

Jeg visste godt hvor Grindhaug lå. Det var ikke langt å gå opp til det for lengst nedlagte gårdsbruket. Nysgjerrigheten var ikke til å stå i mot. Jeg la i veg opp dit.

I ettermiddagsola lå det store våningshuset og gapte med tomme ruter mot meg. Akkurat da var det bare så skummelt at det var spennende, så jeg utforsket det nedraste fjøset og ei gammel bu. Stabburet var det bare de fire steinene stolpene hadde stått på. Noen hadde kanskje tatt ned den gamle bygningen og satt den opp igjen et annet sted. Jeg sto mellom steinene i langt gress og den gode angen av nylig regn på varm jord.

I øyekroken så jeg noe som rørte seg og synes jeg hørte en lyd. Men da jeg snudde meg så jeg bare at det svaiet i høy geitrams borte i skogbrynet. Med hjertet bankende i halsen gikk jeg forsiktig bort dit.

– Hallo….sa jeg, eller det ble bare en svak hvisking.

Det var da jeg hørte gråten. Plutselig var det mer skummelt enn godt var, men samtidig kunne det jo være noen som virkelig var lei seg, noen levende. Husk ennå brant kveldsola meg trygt i nakken og humler surret beroligende i geitramskrattet.

Jeg svelget og brøytet meg gjennom villnisset.

På den andre siden var det bare tett småskog. Bjørkeløvet glitret i den lave sola, grønne perler av dråper fra regnet tidligere på dagen. Igjen hørte jeg noe – noe som minnet om gråt. Forsiktig gikk jeg innover i skogen. Jeg måtte skyve unna greiner og bane meg forbi trær som vokste tett sammen og snart var jeg gjennomvåt. Lyden hørte jeg igjen med ujevne mellomrom, aldri nærmere, men alltid i samme retning. Et par ganger synes jeg at jeg så noe som rørte seg. Etter hvert som jeg kom opp i høyden ble skogen mer glissen, men likevel så jeg ingenting som jeg sikkert kunne si om det i det hele tatt var noe som helst.

Da jeg kom over en haug helt tom for skog var jeg blitt både våt, svett og sliten. Likevel ble jeg bare stående å se på utsikten. Knausen endte i et stup og under åpnet det seg et landskap med myr, koller og åser. I det fjerne så jeg dalbunnen sno seg oppover mot fjelltoppen bestefar kalte Spåtind. Jeg sank ned i lyngen og ble bare sittende å se på utsikten i solnedgangen.

Kanskje var jeg mer sliten av spenning og gåturen opp enn jeg trodde for jeg må ha døst av i mose og lyng der ute på skrenten.

Jeg våknet av et voldsomt lysglimt fulgt av et øredøvende brak. Jeg skvatt opp med et skrik og holdt på å miste fotfeste og falle utfor. Jeg falt forover på kne og da kom regnet. Iskaldt vann fosset ned i det et nytt lyn og nesten samtidig slo tordenbraket til igjen. Ikke bare var det blitt mørkt mens jeg sov, men det hadde skyet over igjen. Borte var utsikten alt under meg var nestene helt svart og himmelranden var bare litt lysere.

Hikstende av kulde karret jeg meg opp på bena og begynte å gå tilbake samme veien jeg var kommet. Fremdeles fortumlet var jeg ennå ikke blitt redd. Gjennom regnet hørte jeg likevel lyden av gråt. Jeg stoppet og snudde meg og igjen lynte det. En blåhvit flamme som brant over de mørkegrå skyene. Og der ute på stupet sto de. Grindmøya og Per Slåttekar. Hun i en fillete hvit sommerkjole, nesten gjennomsiktig opplyst av lynet. Kritthvit og med det mest fortvilede utrykket jeg noen gang har sett. Litt bak henne som han svevde utenfor stupet sto Slåttekaren. Han var også fillete kledd og blek, men likevel var det som om han gikk i ett med de svarte skyene og utrykket hans var vilt av gal glede der regnet pisket ham i ansiktet. Det så ut som om han lo.

Tordensmellet slukket synet og vettløs av redsel løp jeg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg falt, skrek, kom meg opp igjen, skrek og løp videre.

Jeg kom meg hjem, eller jeg må ha gjort det selv om jeg ikke husker det. Jeg var syk i flere uker etterpå. Lå med høy feber og fantaserte. Jeg husker at mor og far kom og hentet meg og at jeg kom hjem til byen. Men først da høsten kom frisknet jeg til igjen og jeg begynner å ha klare minner igjen. Neste vår igjen hadde jeg greid å legge det mor og far kalte ”sykdommen” bak meg så mye at jeg igjen fungerte som en frisk gutt. Men den sommeren måtte bestefar greie slåttonna alene. For jeg var godt voksen før jeg dro tilbake til Etnedal – og alltid om vinteren. Som jeg nevnte er det enkelte ting jeg alltid vil huske. Og angen av nyslått gras minner meg alltid om noe fornuften sier var en feberfantasi skapt av å sovne ute i iskaldt regn, men likevel ikke tar sjansen på å oppleve et nytt plutselig uvær i Etnedal om Per Slåttekar slår seg vrang.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *