Bygdeoriginalen – en truet art?

megI jobben min så treffer jeg mye folk. Det er ganske så underholdende. Det er ikke mye som er morsommere enn nettopp folk. Det må i så fall være apekatter, og i mange tilfeller er ikke forskjellen så stor.

Det som virkelig er underholdning er det som kalles bygdeoriginaler. Mange klager over at det er så få igjen av denne arten. Jeg for min del deler ikke den bekymringen. Jeg skal komme tilbake til hvorfor.

En av disse fargeklattene i bygda er Sjur Øygardsbrøtin. Sjur er ungkar av ubestemmelig alder. Alt i fra seint førti til tidlig sytti. Han kjører rundt i en halvgammel, meget velholdt Mercedes med et antall gamper under det digre panseret. Like ukjent som alderen hans, men adskillig høyere.
Sjur går i fjellstøvler med raggsokker inne i. Sokkene har han dratt godt opp på buksebeina på feltbuksa. Samekniven dingler fritt i beltet og på toppen av den lange, hengslete mannen troner en caps fra Fort Leavenworth i Kansas av alle ting. Det står i alle fall det på lua.
Hva Øygardsbrøtin egentlig lever av er også litt uklart. Han har et småbruk, like velholdt som bilen, hvor han vinterforer noen sauer og et gammelt øk av en ponni. Hesten og mannen er like grå i hår og man.

Øygardsbrøtin er til vanlig jovial til tusen. Ofte kommer han ruslende inn på bensinstasjonen på Bruflat og tar seg en pris av snusdåsen i ekte sølv.
Så ser han seg om på den lokale ungkorpen som hekker rundt småripsen på stasjonen. Han aksler seg og flirer- ”Ja, dessa her treng ein ikkje ta tå seg jakka ei gång førr å sope gølvet med.”
Så er det i gang med å skøy hverandre så fillene fyker.

Men det hender en sjelden gang at Sjur er grinete som en mårragretten bjønn etter vinterdvalen.
Skulle det da hende at betjeningen øver seg på å være to steder samtidig, og ikke får det helt til, så er ikke Sjur nådig.
De ti først gangene kan du kanskje få litt bakoversveis, (sjøl om det i mitt tilfelle er bortimot umulig –  se bilde). Når du får beskjed om at ”dø lyt vara fleire på jobb!”
– Joa, prøvde jeg meg med – vil du betale dobbelt så mye for varene du, så kan vi ha mer enn en på vakt av gangen.  Argumentet gikk ikke inn for å si det sånn…

Men stort sett er Sjur fredelig, om enn med en litt slem humor. Vi har også en berømt, og beryktet pikenes Jens  her i dalen. Han er helt utrolig til å skrøne seg inn på kvinnfolk. Og en av hans siste erobringer hadde blitt servert en utrolig historie som hadde gått rett hjem,  (og det var der charmøren også havna). Vel, skrøna var som følger: Dama hadde bemerka at ”Jens” hadde så mye olje på fingrene. Årsaken er så klart at han er bilmekaniker, men han serverte en utrolig historie at han var nettopp kommet hjem fra en stor jobb på oljefeltet til onkelen sin i Statoil på et oljefelt de har i Aserbajdsjan. Blondina, både i sinn og skinn, hadde storøyd bitt på og det var blitt et par av dem.
Sjur Øygardsbrøtin hadde også fått med seg dette og inviterer en lørdagskveld til fest oppe på tunet på småbruket. (Han gjør ofte det) Og både ”Jens” og dama dukka opp. Ut på kvelden så samler Sjur folket rundt seg, drar fram et atlas og sier til  ”Jens”.  ”No får du vise uss ko hen i landet onkelen din ha børa etter all denne ølja….”
Det viste seg at geografi ikke var ”Jens” sin sterkeste side.

Men det hender jo at skøyerfanten Sjur snubler sjøl. Det var en dag først i ferien. Sjur og en kompis satt på en av dalens turiststeder og nøt en halvliter eller ti. Så dukker det opp en ny hytteeier de kommer i prat med. Fyren har nikkers, silketørkle og pludrer på fineste Vestkantdialekt at ” det var jo pokker så fint her oppe at det er jo nesten ikke til å hoooolde ut!”
Etter hvert som samtalen går om løst og fast. Så løsner Sjurs faste grep om sannheten. Bykaren lurer på om det er muligheter for jakt i området. Sjur forteller at  ”då va du jaddi heldig, før eg eig mesteparten tå dalen eg!” Sjur roper på mer drikkendes og et kart. Der sirkler han inn med djerv penn store deler av Leningen, Bakkebygda og tar med Svilosen, Granumsbygda og hele Byfuglia for gammelt kjennskap skyld. Når bykaren ivrig begynner å forhøre seg om pris så lover Sjur at det skal de nok bli enige om. Og med en tunge oljet av pils og snus så vrir han seg elegant unna gang på gang å gi ut kontaktinfo.
Men naturen krever jo sitt, så når Sjur må på gutterommet, ser Sjur sin kompis sitt snitt til å gi by-karen nummeret til onkelen sin, som faktisk eier en del av det som Sjur har ”ekspropiert” – og til alt overmål er nabo til Sjur! Resten av kvelden forsvinner litt i øltåka for alle sammen.

Neste dag blir Øygardsbrøtin vekket av noen ivrige tømmermenn og en illsint nabo som har fått en telefon fra en bykar som lurte på om han sto ved avtalen om å leie bort jaktterreng for en billig penge.

Det hører med til historien at bykaren FIKK leie av naboen, og at det vanka både elglår og konjakk på Sjur når elgjakta var over.

Jeg er rimelig sikker på at nå sitter mange å klør seg i skjegget og lurer fælt på hvem denne Øygardsbrøtin er? Noen vil kanskje kjenne igjen historiene og begynne å ane hvor dette bærer hen.
Som nevnt var jeg ikke så bekymra over at bygdeoriginalene skulle bli borte, og det er her Øygardsbrøtin kommer inn. For så klart finnes det ikke noen som heter det her i dalen, men likevel så eksisterer Sjur i høyeste grad. Poenget er nemlig det at Sjur er satt sammen av mange virkelige personer, for alt jeg har fortalt er sant, men det har bare ikke hendt en og samme person. Det har seg slik at bygdeoriginalene finns fremdeles. Det er bare fordelt litt mer ut over på flere personer.
Vi har kanskje ikke så mange traner i spurveflokken, men vi har ganske mange skjærer som går å brisker seg litt.
Kanskje de aller fleste av oss har noen små særegenheter som gjør oss til individer og kan more og underholde andre. Dette holder i hevd arven fra bygdeoriginalene.

Jeg håper jeg bidrar litt til det sjøl, og at andre kan ha like mye glede av min del av bygdeoriginalen, som jeg har av andres.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *