Trollsverdet Nordonbane

TROLLSVERDET NORDONBANE

Første gangen jeg hørte om Nordonbane var den kvelden i ryddet i huset til onkel  Jon oppe i Etnedal. Det var et par måneder etter at onkel gikk bort, og vi hadde utsatt jobben til ferien. Vi, altså mamma, pappa, meg selv og søsteren min, Eva – var de nærmeste slektningene. Ingen andre hadde vist noen interesse for de få eiendelene onkel hadde igjen. Eiendommen som småbruket lå på var fra før av delt opp og solgt ut til enten hyttetomter (som den der hytta vår sto) eller til naboer med behov for mer jord.

Det var ikke stort inne i det gamle huset heller, hvis vi ser bort i fra mye gammelt skrot. Det var sikkert ting som hadde hatt verdi for onkel, men det var vanskelig å se at nesten noe kunne brukes til noe. Hvis vi da ser bort i fra den barnslige gleden både søsteren min og , hun var 12 og jeg fjorten, fant i rotet. Mesteparten ble likevel bryskt avfeid av pappa og vi fikk beskjed om å bare kaste svineriet. Men jeg må nevne de eneste to tingene vi fant som har betydning for historien. Det ene var et maleri, heller klønete utført, som et barn omtrent på vår egen alder skulle ha klattet det ned. En ting var at det var dårlig, men det var også delt i to. Det viste to stive figurer, en gutt og ei jente, og lerretet var spjæret, som med en kniv midt mellom personene på bildet. Siden det alt var ødelagt så spurte jeg ikke engang om det skulle tas vare på, men kastet det rett på hengeren, allerede halvfull med søppel. Det var da Eva kom løpende og hylende ut. Hun holdt noe som minnet om en rusten jernstang i den ene handa og svingte den truende over hodet. Jeg måtte dukke unna da hun slo etter meg. Hun var ikke særlig god til å beregne den slags. Med et bredt flir senket hun våpenet. Det lignet et sverd, men var svart av elde og rødt av rust. Jeg vet fremdelesikke hvorfor, men jeg ble stående å stirre på sverdet. Eva så litt rart på meg, men mistet fort interessen og kastet det fra seg sammen med resten av de kasserte ”skattene” vi hadde funnet.

Jeg plukket opp igjen sverdet. Det var tungt og kaldt å holde i. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sto der og holdt i skjeftetn, mens jeg vridde og vrengte på klingen. Alle slags rare fantasier om gamle riddere, vikinger og store slag for rundt inne i hodet mitt.

– Jasså, har du fønne sverdet hass Esten?

Jeg skvatt til og for rundt og grep om sverdet med begge hender der jeg holdt det beskyttende foran meg. Ved grinda inn til gårdstunet sto en høy og hengslete figur. Han flirte med gule tenner bak en tydelig snusleppe. Syver Ødegårdsbråten var en av onkel sine naboer. Han hadde kjøpt mesteparten av den dyrka jorda også. Mamma og pappa hadde nok sett han kom så de kom svette og støvete ut av huset og begynte å snakke med Syver. Derfor bele jeg stående fikle med sverdet alene.

Det endte med at Syver ble bedt med på hytta på kveldsmat og de voksne var så opptatt med sitt at ingen tengte på at jeg dro med meg det gamle jernskrapet inn, og satte det ute i gangen. Ikke før til kaffen. Da reiste Syver seg opp og hentet sverdet. Han brydde seg ikke om pappas beklagelser over det rotet, men satte seg ned og studerte sverdet. Da han så opp igjen ahdde han fått den lille gnisten i øyet jeg hadde sett før. Det var en historie på gang.

En gang like etter Svartedauen hadde det kommet en vandringsmann til Etnedal. Esten Silde het han og hadde vært ute og reist i fjerne land og riker. Her hadde han kommet over Nordonbane – trollsverdet. Ikke bare var det et fantastisk godt stykke håndarbeid, og dugelig våpen, men det skulle ligge trolldom i sverdet. Sverdet skulle kunne dele og skille alt. Godt fra ondt, lys fra mørke, rett fra galt. I årevis hadde sverdet vært i Esten sin slekt, som hadde slått seg ned i dalen. Helt opp til onkel Jon. Mamma og pappa likte godt Syvers historier og satt smilende å hørte på. Eva var helt oppslukt av eventyret. Selv satt jeg bare å så på sverdet – mitt. Jeg hadde begynt å føle det slik. Det var mitt sverd. Resten av historien nølte Syver litt med, da han mente at han ”ikke vilde seia noko stygt om han Jon”. Men pappa dro det ut av ham. Jon skulle ha forsøkt å bruke sverdet. ”Ja til å gjera ting med”, som Syver kalte det.

Han skulle ha blitt forelska som ung mann i ei jente, som var forlovet med en annen. Så skulle onkel Jon ha brukt sverdet for å skille dem.

– Prøvde han å skade dem med sverdet, spurte mamma. (Jon var broren hennes)

Syver vred seg litt.

– Du veit koss han var…Noko førr seg sjøl.
Jo da, mamma (eller vi andre) kunne ikke nekte for det. Resultatet var i nå en gang slik at onkel ble gående som en einstøing resten av livet.

De voksne fortsatte å snakke om de positive siden onkel også hadde hatt. Mens jeg ble sittende å fundere over hva han kunne ha brukt sverdet til. Plutselig rant det isvann nedover ryggen min. Jeg kom på bildet jeg hadde sett. De som så ut til å være skåret i to med en skarp kniv. Eller et – sverd.

For å gjøre en lang historie litt kortere så var nok også mamma og kanskje i sær pappa fascinert av historien. Det hadde kanskje mest med å si at Syver avsluttet fortellingen med å si at det nok var et gammelt vikingsverd og det kanskje var verdt ganske mye, men at om vi ville forsøke å selge det ville sikkert et museum få snusen i det og kreve det som en oldsak Med de utsiktene pusset pappa sverdet, rensket det og hang det på veggen på hytta.

Det gikk to år og jeg ble søtten. Hele tiden hadde jeg et hat og elsk forhold til sverdet oppe på veggen. Og det var noe rart med det også. Når jeg gikk gjennom rommet på hytta der sverdet hang, særlig om natta om jeg måtte opp et ærend, kunne jeg brått høre en svak lyd, som fjern sang. Hvis jeg stoppet opp å hørte etter var det stille. Kun den pipingen en hører i ørene når alt faktisk er stille. Eller jeg kunne synes jeg så en svak, blå glød i øyekroken. Så snudde jeg meg mot veggen der sverdet hang. Og alt var helt mørkt.

Litt rart, og uhyggelig, men ikke noe som ikke kunne forklares med innbilning.

Så ble jeg som sagt søtten, og i en ferie forelska jeg meg i ei jente fra Etnedal. Synnøve het hun, og hun var ikke det minste interessert i meg. Igjen for å gjøre det kort så av alle de mulige og umulige løsningene jeg i min galskap av begjær slik bare en søttenåring kan ha det vurderte jeg alt fra sjølmord til mord på den Synnøve hadde som sin utkårede. Det var i en slik fortvilet og sen natterstime etter at de andre hadde lagt seg, jeg satt og sturet over et bilde jeg hadde av  Synnøve og rivalen. Smilende og lykkelig uvitende om at fotografen vurderte sterkt både det ene og det andre. Da kom jeg på sverdet.

Snart var ferien over og jeg skulletilbake til byen. Milevis unna Synnøve. Noe måtte gjøres. Uten å tenke over hvor sprøtt det var nesten løp jeg ut i stua. Hektet ned sverdet fra veggen og gikk ut. Ute var det en fløyelsmyk, månelys sensommernatt. Like over frysepunktet slik det ofte er så høyt over havet på slutten av sommeren. Jeg løp over rimete enger til det gamle huset til onkel Jon. To år uten tilsyn hadde forvandlet det allerede forfalne skuret til en total rønne.

Andpusten fikk jeg påå den skjeve grinda og gikk bort til trappa. Jeg kjente fornuften begynne å få tak etter hvert som kulda snek seg inn i kroppen. Jeg måtte enten gjøre det eller skamfull gå hjem å legge meg. Jeg la fra meg bildet på det øverste trinnet i trappen. Så hevet jeg sverdet over hodet. Jeg må ha sett totalt idiotisk ut, men hva gjør ikke forelskede unge tosker?

Tenk da den forfrdelsen som grep meg da jeg kjente en sterk neve som grep meg rundt begge håndleddene.

– Eg vilde ikkje gjera det om eg var deg…
Jeg skrek rett ut, vred meg løs og miste sverdet i det jeg ravet unna. Over meg tårnet en høy, mørk skikkelse. Ei enslig sky som så vidt hadde sløret månelyset dro videre og i lyset sto Syver Ødegårdsbråten, akkurat som for to år siden.

Utrolig nok spurte han ikke hva jeg holdt på med. Like naturlig som om da han lærte meg å lage seljefløyte og fiske da jeg var mindre, tok han opp sverdte og ga det tilbake til meg.

– Ta og spør ko som er rettigt å gjera, sa han.
Nølende tok jeg i mot sverdet.

– Eh..hvordan da?
Syver smilte.
– Spør med hjarte ditt.

Jeg tok rundt skjeftet med begge hender og løfte sverdet opp framfor meg. Alt skjedde i et glimt. Plutselig var det ikke et stykke jernskrap jeg holdt i. det var blankt skinnende fantastisk våpen, som glødet i måneskinnet med et kaldt, blålig skjær. Håndtaket var dyprødt, neste svart polert treverk. Det lynte skarpt i den doble eggen. Med en dyp, ro inne i meg visste jeg at det ikke var riktig å gjøre noe for å skille Synnøve å kjæresten. Så var øyeblikket over. Jeg sto fremdeles på en gammel husmannsplass og frøs så jeg skalv, mens jeg holdt i en gammelt stykke jern.

Da var det skrekken tok meg. Igjen slapp jeg sverdet, snudde og løp.

Jeg var absolutt ikke meg selv i flere uker. Vi dro hjem, og pappa forsøkte å finne ut hva jeg hadde gjort med den verdifulle gamle oldsaken hans. Omside slo han seg til ro med en tåkete forklaring på at jeg hadde gått i søvne, våknet opp langt hjemmefra og hadde i overaskelsen mistet sverdet. Innerst inne var jeg sikker på at sverdet var trygt plassert hos en som viste langt mer om det enn han ville ut med.

Sommeren etter var det litt rart å komme tilbake til Etnedal, men det var snart glemt. Det viste seg at det slett ikke hadde vært noen grunn til å forsøke å skille Synnøve og kjæresten.. Han hadde funnet seg en annen  og det samme gjorde Synnøve. Hvem han var? Vel, han var nå atten, hadde førerkort og hadde forrige høst lekt med ukjente krefter i et gammelt trollsverd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *