Sølvskatten hass Tater-Tølløv

SØLVSKATTEN HASS  TATER-TØLLØV

 

Et gammelt sagn i Granumsbygda forteller om en storbonde som måtte gå fra gård og grunn etter å ha tapt alt i kortspill. Han ble en farende fant som gikk fra bygd til bygd og stjal og tagg til livets opphold, og fikk navnet Tater – Tølløv. Det ble sagt han aldri helt kom over tapet av gården, slik at han ble litt smårar.

Han fikk det for seg at han skulle finne en skatt for å kjøpe tilbake eiendommen sin. Ofte kunne han bli sett i skogen  – gjerne om natta – der han grov i hauger og steinurer.

Så en dag midt på sommeren kom Tater-Tølløv til den nye eieren på gården hans og la en haug med sølvpenger på bordet.

Den nye bonden var ikke villig til å selge for summen, så Tølløv måtte gå igjen. Men han lovet å komme tilbake med mer penger neste dag. Ingen så  noe mer til Tølløv på mange uker. Men så langt til skogs på et sted som ble kalt Kjempedokke fant de Tølløv. Kjempedokke var en stor haug som ble sagt å skulle være en gravhaug.

Det ble aldri avgjort om Tølløv hadde blitt drept eller om han hadde omkommet på annen måte.

Men det ble sagt at Tølløv hadde funnet en trollskatt i haugen, en skatt som bare kunne finnes på Jonsokkvelden. Da han kom tilbake dagen etter for å hente mer så greide han ikke å finne igjen stedet der skatten lå. Til slutt så orket ikke hjertet hans mer.

Mange hundre år gikk, men sagnet levde videre.

En ettermiddag først på femtitallet satt bestefaren min og en nabo ute i solveggen og snakket sammen. Det var midtsommers, og naboen, Olav sier:

Du, Nils, hva sier du til at vi tar med oss niste og redskap og går på Kjempedokke og graver etter sølvskatten til han Tater – Tølløv i morgen kveld. Da er det St. Hansaften og den eneste kvelden en kan finne skatten.

Bestefar flira i skjegget og var med på notene.

I kveldingen neste dag møttes de igjen utstyrt med  hakke, spade, mat og godt drikke.

Full av eventyrlyst la de i vei.

Seint på kvelden kom de fram til Kjempedokke. Skogen lå stille rundt en stor kolle bare bevokst med kratt. De gjorde opp varme og kokte kaffe.

Bestefar kunne gå med kluft, og det ble sagt at hvis en satte en sølvpenge i ønskekvisten så gikk den for metall også. Mørket senket seg og disen kom drivende inn fra skogen.

Bestefar gikk over kollen og enkelte steder slo faktisk klufta ut. De grov, drakk kaffe og hadde det veldig trivelig.

Men de fant ikke annet sølv enn tiøringen som satt i enden på klufta.
Seint i grålysinga gikk de hjemover igjen, slitne, men fornøyde med natta. Nå hadde de prøvd dette også.

Hjemme i bygda hadde ryktet om at Olav og Nils var på skattejakt spredd seg.
Ei av bygdas nygjerrige kjerringer møtte dem ute på tunet da de kom ned i bygda igjen.

Hun stoppa de to lykkejegerne ved skigarden og forhørte seg om de hadde funnet noe, og om de hadde sett skrømtet av han Tater – Tølløv.

Bestefar som var en skøyer la ansiktet i alvorlige folder og sa med dyster røst at – ja de hadde nå sett så mye at de drog ikke på Kjempedokke ei Jonsokknatt til!
Så ville de ikke si noe mer. De gikk sin veg og ved skigarden sto kjerringa og måpte etter dem.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *