Matamjuken

MATAMJUKEN


Familien vår har hatt gård Etnedal i generasjoner. I dag er bruket feriested for oss søsknene, men på femtitallet drev besteforeldrene med god gammeldags gårdsdrift på Svabergs-knatten.

Faren min hadde for lengst innsett at han ikke var noe bondeevne og fått seg utdanning og jobb i en helt annen retning. Men hver sommer var det stor stas for oss ungene å komme opp på gården og bo hos Besta og Farfar.

Når jeg tenker tilbake på dette i dag husker jeg somrene der oppe som en endeløs rekke av solskinns- dager. Innomhus var det ikke grenser for hvordan Besta skjemte bort lillebroren min, Even og meg. Ute på eng og åker regjerte farfar. Litt mer brysk enn besta. Derfor ble han kalt Farfar, men det var som et eventyr å være med ham og drengen på innhøsting, vedhogst og alt annet som var eksotisk og uvant for unger fra byen.

Det beste av alt var kveldene. Når Besta fyrte opp på peisen og hadde laget noe godt, som prim eller treak, hennes egen hjemmelagde lakris.

Med sommernatta snikende rundt de gamle, grå tømmerveggene utenfor og ilden og parafinlamper som eneste lys inne. Da fortalte Farfar historiene sine. En utømmelig kilde av skrøner fra jakt og veiding. Spennende eventyr som en ikke fant i noen bok – og det som jeg likte aller best – de gamle sagnene.

Farfar hadde sikkert mange historier han gjerne ville fortalt som vi aldri fikk høre, for vi maste ham ofte til å fortelle de samme sagnene om og om igjen.

Best av alt, helt til en bestemt kveld i allefall, elsket jeg sagnet om Matamjuken.

Jeg er ikke i nærheten av Farfar som historieforteller, så jeg skal ikke en gang prøve, men sagnet handlet om denne gamle kjempen som bodde langt til fjells sammen med familien sin. Han var bare nede i bygda noen få ganger i året for å hente forsyninger. Ellers levde de av fangst. Et år måtte han til bygda midtvinters i et ærende. Det var  til vanlig en hel dags gange, men i stor snø kunne han bli borte i flere dager.

En gang så kom han ut for et uvær. Farfar bøyde seg framover i godstolen sin og viste hvordan Matamjuken slet seg gjennom drevfonnene. Han ble svakere og svakere og den tredje dagen stormen varte slapp han opp for mat – og han måtte innse at han, fjellets konge, hadde gått seg vill.

Familien hans greide seg da kona slet seg ned til folk etter at uværet ga seg.

Men Matamjuken fant de ikke før våren etter. Han hadde enten sultet eller frosset i hjel – kanskje en kombinasjon.

Siden den gangen hadde skrømtet etter ham gått igjen i fjellet på evig leting etter mat og husly.

Jeg var veldig fascinert av denne historien. Hvordan kjempen slet seg gjennom stormen, før han så tragisk måtte gi tapt. Sagnet ble ikke noe mindre levende etter at jeg faktisk møtte Matamjuken.

Det er sikkert noen som vil forklare det med et barns overivrige fantasi, den ville naturen og andre ting som i århundrer har fått folk til å se ting som ikke kunne forklares på naturlig vis. Men jeg er ikke lenger så sikker på om alt snakket om haugfolk, hulder og skrømt egentlig bare var trerøtter, ønsketenkning og skygger. For jeg vet hva jeg opplevde og etter hvert var det flere som begynte å lure.
Det var en søndag i slutten av juli. Besta og Farfar holdt helgefreden og søndagene var de eneste gangene det kunne bli litt kjedelig på Svabergsknatten.

Even og jeg hadde krangla slik brødre av og til gjør, så jeg fikk ikke ham med på noe gøy heller. Jeg hadde foreslått at vi skulle dra på bærtur. Ta med oss noe godt å spise og dra ut i skogen. Besta og farfar ville ikke det og merkelig nok ikke Even heller. Kanskje han rett og slett var bedre menneskekjenner enn meg (han ble det seinere i livet) så han forsto at det ikke hjalp å mase på besteforeldrene våre. Hadde de sagt nei, så mente de det. Det var derfor jeg bestemte meg for å dra på bærtur – helt alene. Mat ville jeg ha med også.

Det var et lite problem. Besta satt på kjøkkenet og koset seg med en kaffekopp så det var ikke mulig å snike til seg noe der. Løsningen ble stabburet. Jeg listet meg opp på loftet. Der hang det rekker med pølser, fenalår og spekeskinker. På en benk sto det stabler med flatbrød. Her var det nok å ta av. I et hjørne sto det en gammel rupesekk, som jeg la forsyningene ned i. Et lite fenalår og rikelig med flatbrød. I melkebua fant jeg et spann og med sekken på ryggen la jeg i veg mot skogen.

Det var mye bær å finne så jeg bare fulgte sporene av blått fra tue til tue. Da jeg endelig så opp fra lyngen – like blå på fingrene som rundt truten, var det blitt overskyet. Jeg var inne i et tett bjørkesnar og jeg kunne ikke engang si sikkert hvilken vei jeg var kommet.

Jeg satte meg med ryggen mot en stubbe og forsøkte å huske hvordan jeg hadde gått. Det var fremdeles varmt og jeg måtte ha gått langt for kjente jeg var sliten.

Så selvfølgelig sovnet jeg der jeg satt.

Det er ingen god opplevelse å våkne uten å vite hvor en er, langt mindre hyggelig blir det når det er nesten mørkt. Men det verste var følelsen av at jeg ikke var alene. Det var noen, eller noe som så på meg. Jeg karret meg opp på bena og så meg rundt. Helt mørkt var det ikke blitt. Det ble sjelden det om sommeren så høyt til fjells. Men fordi det hadde skyet over så kunne jeg ikke se klart mer enn noen få meter rundt meg før alt fløt over i skygger. Inne i skyggene var jeg likevel sikker på at jeg så noe som rørte seg. Jeg snudde ryggen til og begynte å gå raskt i motsatt retning, jeg håpet det var den rette leia. Hele tiden så jeg meg tilbake over skulderen – det var ingen tvil. Skyggen fulgte etter. Det var da jeg hørte lyden. En lav, syngende låt. Den ble borte hvis jeg forsøkte å fange inn retningen. Så fløt den inn i ørene mine igjen. Steg og sank. Til slutt var jeg sikker på at det var ord jeg hørte. – Maat. Haaa maaat. Da var det jeg i et glimt, som nesten frøs meg til is,forsto hvem, eller hva, jeg hadde etter meg. Det var Matamjuken!  Jeg begynte å løpe. Så hørte jeg noe annet også. Dype drønn bak meg som fra en kjempe. Det føltes som om de fikk bakken til å skjelve. Eller kanskje det bare var at jeg skalv.  Igjen så jeg meg tilbake. Det var ikke tvil. Jeg hadde noe stort etter meg. Det er mulig jeg så det tydligere enn det som egentlig var mulig, men det lignet en kjempe kledd i svart skinn og filler. Inne i mørkt hår, og langt skjegg, kunne jeg se to røde øyne og et gap fullt av lange, gule tenner. Reddere har jeg aldri vært verken før eller siden. At jeg ikke snublet og falt over stein og røtter har jeg ingen forklaring på, men plutselig så jeg en lysning foran  meg. Jeg kjente meg igjen! Et nytt blikk bak meg og jeg så at Matamjuken hang på. Hvordan jeg kunne høre at han kom forsto jeg ikke for det virket mer som han fløt over bakken uten å være nedi med beina. Igjen hørte jeg den lave klagende lyden. Da var det jeg kom til å tenke på  ryggsekken med fenalåret i. Sekken hadde jeg fremdeles på meg. Jeg rev den av meg og kastet den bak meg i det jeg rundet ei stor gran. Da jeg igjen så etter forfølgeren var det ingen der. Jeg fortsatte å springe, men kjente at jeg ikke ville holde ut så mye lengre. Jeg snudde meg igjen – ikke noe å se. Men da var det jeg løp rett på noe. Noe grep fatt i meg og jeg gikk over ende. Jeg skrek rett ut, hylte av ren redsel. Matamjuken hadde fått tak i meg. Han kom til å ete meg opp. Farfars stemme greide omsider å overbevise meg om at jeg kom til å leve ei stund til. Jeg husker ikke så mye fra turen hjem etter at jeg løp rett på Farfar. Det var mest usammen- hengende bilder. Sikkert like usam- menhengende som forklaringen min.

Det begynte først å klarne da jeg våknet neste morgen. Blek og fremdeles skjelven labbet jeg ned trappa og fant Besta og Even ved kjøkkenbordet. Besta var tydelig sint. Det var slett ikke koselig når hun var det. Forklaringen min var nok ikke mye bedre da enn den hadde vært kvelden før, så Besta ga meg inn. De hadde vært så redde for meg. Hvordan kunne jeg finne på å stikke av på den måten? Og at på til hadde jeg stjålet mat! Jeg satt med hengende hode. Forsøkte å forsvare meg så godt jeg kunne, men Besta ville ikke høre.

Så gikk det i døra og Farfar kom inn. Han så enda mer alvorlig ut enn Besta og jeg frykta det verste. Bestas overhaling var nok bare som en mild sommerbris mot den stormen som ville komme fra Farfar. Det var ikke engang å tenke på å få ham til å tro på forklaringen min. Jeg senket hodet og ventet på uværet.

Ikke noe skjedde. Igjen så jeg opp og så på Frafar. Han sto midt på gulvet med et rart utrykk i ansiktet. I hånda holdt han et avgnagd bein. Han hadde gått opp i skogen og funnet sekken min. revet i filler og like ved lå bare det snaugnagde beinet av fenalåret med dype merker etter menneske-tenner.  Det ble aldri nevnt noe mer om «tjuveriet» mitt. Ingen snakket mer om noe av det heller. Og jeg maste aldri om at Farfar skulle fortelle om Matamjuken.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *